Ahh.. Tiden er inne for et nytt blogginnlegg, og med alt som har skjedd i det siste er det ikke et sekund for tidlig. Tittelen over er fra den kjente Bob Dylan-sangen, og setter mye av humøret for det som har skjedd de foregående ukene.
Men den gang ei. Jeg snakker ikke om den rare stavemåten, stemningsfulle munnspillet eller til tider rebelske teksten, men tittelen på totalpakken. Når jeg tenker meg om har det vel egentlig veldig lite å gjøre med de neste linjene, men for en innledning det ble.
Sting i nakken, forumtreff på vestlandet og moderne krigføring samt ett førerbevis type gyldig på vannet er hva som har tatt mesteparten av min tid.
For halvannen uke siden var jeg med på et tredagers kurs for å få båtførerbeviset, og det besto jeg med. Med glans? Neppe. 42 av 50 riktige hvor 40 var minstekravet. Er lappen like gyldig som 50/50? Oh yes.
Med andre ord, så vil det bli en ny sjørøverskute i Kragerøskjærgården førstkommende sommer. Piratflagg og Kaptein Sabeltann for full spiker i sentrum lukter smått storslagent. Men nok om det. Jeg kan kjøre båt (i teorien, knis) og slik er det bare. Beware!
Nå ser jeg at jeg startet på smått feil side av oppsummeringen over, men sånn får det være. For å unngå videre undring vil jeg nå ta punktet etter nummer tre fra høyre. Moderne krigføring.
Som spillentusiasten jeg er så jeg selvfølgelig frem til oppfølgeren til 2007's Call of Duty 4: Modern Warfare. Støtt og stadig i vell to år har jeg revet denne tittelen ned fra hyllen bare for å spille "en runde til", men nå er det slutt. Det er over. Jeg kommer ikke til å spille CoD4 for annet enn nostalgi og "All Ghillied Up". Hvorfor? 'Cause there's a new king in town, and the name's Modern Warfare 2.
I det jeg kom hjem fra lærdommens institusjon i går ettermiddag fant jeg en hyggelig pakke fra Absoluttspill.no, som inneholdt nettopp dette spillet.
Og godt er det. For når jeg satte det i Xboxen og la beina på bordet var det bare ernæring type Grandiosa og kulsyreholdige leskedrikker som fikk meg frivillig opp av stolen. Det var rett og slett storslagent. Enspillerdelen var fra ende til annen en bergogdalbane av ren lykke; jeg kan ikke huske sist jeg var utsatt for like mye reinspikket action med det ene adrenalinkicket etter det andre.
Det hendte at jeg skrek "FY FAEN" opptil flere ganger, og det fra en person som ikke har vanskelig for å skjule sin begeistring. Jeg tok også meg selv i å sitte å le - høyt når en heller vanskelig del av spillet var bekjempet. Definisjonen på awesome, much?
Etter åtte timer med intens, elskbar og rett og slett herlig enspillerskøyerier var det på tide å se på flerspillerkomponenten - den som hadde fått meg tilbake til CoD4 i et par år. Da var det på med headsettet og å hoppe inn i spillet til en av mine bedre venner, Erik. Sammen spilte vi noen runder (ble jo litt utpå etterhvert) og jeg har bare èn ting å si.
Dette er det kuleste jeg har spilt på år og dag.
Rett og slett. Jeg har spilt en god del spill online; Halo, Gears of War, Battlefield; ingen av dem kan holde et lys til dette. Igjen. God ping (med hensyn til P2P), fjellstø bildeoppdatering og en spillbarhet ingen andre er i nærheten av. Pur lykke. Det gikk noen timer i går; det går noen timer i dag og det skal jaggu meg gå noen timer i morgen også. Jeg husker ikke sist jeg ble så engasjert i et spill. Det er awesome.
Så var det nesten over, lucky you. Helgen som var var jeg på et forumtreff i Bergen, og det var ikke lite kjekt. På fredag dro tidligere nevnte Erik og jeg inn til hovedstaden og overnattet hos min bror. Halv seks morgenen etter sto vi opp og gjorde oss rede for det som skulle komme; en 6:41 lang tur til Bergen! Vi spiste og pakket før vi gikk ned hele Karl Johan. En fin måte å starte dagen på. Vi endte opp på Oslo S og i vår korrekte vogn, og møtte to andre forumtreffdeltagere der som vi endte opp med å dele en 'booth' med. Timene var over på null komme svisj, og vi storkoste oss alle mann.
Vell fremme møtte vi de fem andre som skulle være med på dette, og sammen tok vi bussen ut til Askøy. Der holdt vi på med gjøning, kos og baksnakking av 'kjendis'bloggere til kuene sto opp og hadde det kjempebra! Dagen etter, søndagen, gikk mye ut på venting. Før tok vi bussen inn til Bergen sentrum, deretter til flyplassen deres. Der ble det noen timer venting grunnet vår overforsiktighet.
Var ikke så verst, egentlig. Vi fikk spilt litt Pokémon! Flyet kom og tok oss til Geiteryggen i Skien hvor min mor hentet oss og eskorterte oss tilbake til gamlebyen. Turen var over, og turen var awesome.
Foregående torsdag (merker nå at jeg burde skrevet kronologisk..) var jeg hos legen for å fjerne noen føflekker. Det var en relativt smertefri prosess som innebar fire sprøyter inn i nakken samt noen relativt store biter med "Håkon" ute i verden.
Uansett hvem det er som har dem; ikke mat dem etter midnatt!
Det endte opp med 4-5 sting per plass på 3 forskjellige plasser, og slik har min siste uke vært. De skal ut igjen allerede på fredag, fordi jeg maste litt. Awesome.
Det er vel det.. sangene på Spotigy har skiftet en god del innimellom, så det har sikkert skrivestilen min også. Men i morgen er det nynorskstil på gang; så takk for nå!
onsdag 11. november 2009
onsdag 28. oktober 2009
Oppgitt, frustrert og oppgitt.
I dag er dagen. Eller, rettere sagt, i dag er dagen før dagen. Før hvilken dag? Jeg snakker selvfølgelig om torsdag 29. oktober 2009. Hvilken event er det som pryder denne dagen? Jo, det er intet annet enn OD, bedre kjent som Operasjon Dagsverk.
Operasjon Dagsverk oppfordrer skoleelever til å jobbe på en skoledag for å tjene penger til diverse formål. I år er det ikke noe mindre nobelt enn å gi penger til funksjonsnedsatte i Afrika, eller, Malawi, Mosambik, Uganda og Sør-Afrika som står på agendaen. Det er et fint formål; det ser ut til å gjøre sin nytte der det skal og det som er lite for oss er mye for dem. Især med den sterke kronen vi lever godt på om dagen.
For dem som har lest, myst eller glanet på mine tidligere innlegg, så vet dere at jeg som oftest har en negativ vinkling på det jeg skriver om.
Dette er intet unntak. Operasjon Dagsverk er en herlig ideologi, et fantastisk konsept og gjør noe utrolig. Det er det ingen tvil om. Det jeg derimot setter spørsmålstegn ved er dem som er ansvarlige for det, både dem som kan ta på seg tittelen "ansvarlig for OD" over hele landet og dem som arrangerer det praktiske på skolene rundt om i landet. Hvorfor i alle dager gjør jeg det? Fordi jeg er en av dem.
I hele høst, tilnærmet uten unntak, har samtlige sosant (sosiologi og sosialantropologi) og engelsktimer gått med til OD. Det hele startet med at læreren vår stilte oss et enkelt spørsmål, "ønsker dere å bidra til OD?", og ba oss skrive ja eller nei på en lapp. Vi kom frem til 14-3 i favør til ja, husker jeg rett. En god klasse er det vi er. Vi ønsker å bidra! Vi vil hjelpe! Vi vil gjøre en forskjell!
Vi visste ikke hva vi utsatte oss for. Hvilket et monster vi slapp løs på verden. Hadde vi svart annerledes kunne hele høsten vår vært annerledes. Men den gang ei. Jeg vil ikke klage på det som har skjedd. Det nytter ikke. Det jeg derimot vil klage på er bivirkningene.
Vår lærer fikk, som tidligere nevnt, inntrykket av at vi er en uselvisk og god klasse som ønsker det beste for alle idet vårt ego, uselviske ego, var på topp. Vi ble tilbudt rollen som ansvarlige for OD på vår skole, og mens vi ble badet med de fineste adjektiver takket vi ja. Rollen som OD-komité var enkel. Vi skulle lage noen plakater, skaffe noen jobber og rydde plass i kantinen(skolens største rom) for show og whatnot.
Verden var lagd av sukkerspinn.
Noen dager senere fikk vi vår første eske med 'props', og til vår forbauelse skrek forsiden av alle heftene med informasjon vi hadde fått "HVEM ER HEMMA? BILEN ELLER BANEN?" med en dårlig metafore ovenfor en bilbane med en del fjernet og en bil på vei mot dette juvet. Forøvrig en veldig dårlig 3D-rendring.
Jeg regner med at veien er et ødelagt samfunnsystem og bilen en funksjonsnedsatt person.
Det første jeg reagerer på er måten ordet "hemma" promoteres. Jeg har flere funksjonsnedsatte i familien, og finner det smått offensivt når et slangutrykk for hemmet blir en så sentral del av OD. Det er vel noen på feil side av 50-årene som har vært i et rom og tenkt "hva er det kidsa kaller hverandre om dagen?". Noen brøt vel ut med "hemma!", og slik satt det. Hurra.
Annet enn at katalogen innvendig virker veldig amatørmessig med lavoppløste bilder, bilder tatt i dårlig lys(portrett) og en litt for enkel skrivemåte for videregående elever er det vel bare det jeg har å pirke på.
Høydepunktene var bilder av Jonas Gahr Støre og en flodhest.
Nummer to på listen av irritasjoner er teksten "det er frivillig å jobbe på OD-dagen", ettersom dette såvisst ikke er tilfelle. Ettersom jeg er en del av OD-komitéen og ble spurt om jeg kunne ta imot telefoner fra dem som ikke kunne komme på jobb svarte jeg med glede ja. Å sitte med en telefon i den ene hånden og YouTube i den andre er ikke meg imot. Ihvertfall ikke med løfter om gratis vafler. Dessverre ble ikke dette scenarioet tilfelle. To syke personer i klassen, for syke for å jobbe med en "vanlig" jobb, fikk posten på telefonene fremfor undertegnede som hadde gledet seg til dette hyggelige avbruddet fra en 8-timers skoledag. Jeg, med en annen som egentlig skulle jobbe hjemme, blir sendt til en hage for å rydde. Ikke verst! Å rake litt skal ikke være noe problem. Regnet, derimot. Jeg regner med regn (knis) og har en jakke med hette. Alt er vel. Eller.. når jeg kjørte forbi arbeidsplassen tidligere i dag.. så så jeg det som skal flyttes på. Et lite hundretalls planker og avfall etter oppussingsarbeid på et hus skal flyttes, lempes og kastes i en container. Awesome.
For å høres ut som en grinete liten drittunge; i stedet for å kose meg med waffles, youtube og sinte telefoner på et godt og varmt rom løper jeg rundt med plankebiter i regnværet. Uhell i hell?
Det siste, og fort verste punktet, må være læreren. Dette er en lærer som ikke gjøner når en snakker om OD. De som kjenner meg vet at jeg kan være en spøkefugl til tider, med ordspill, dårlige vitser og gullkorn av de helt få. En som ikke skjønner såpass, for første gang, er min nåværende kontaktlærer. Dette er en A4-person som er dødseriøs, naiv, dumsnill, påtrengende, irriterende, sosialt tilbakestående og lite gøy å være i nærheten av. Kort og greit.
Det hadde seg slik at vi skulle fordele jobber på dem som spurte skolen (oss) om de (vi) kunne skaffe dem jobber. Navn er en morsom ting. Idét et navn fra en av våre nye landsmenn som er stereotypisk for østeuropa/vestasia dukket opp var det ikke noe spørsmål. Den personen skulle jobbe på skolen fordi de aldri møtte opp på andre jobber. Sånn var det bare. Bare dem med regelrett norske navn eller hvit hud ble sendt bort fra skolens eiendom for å sanke inn penger. Når noen av mine felles klassevenninner påpekte dette ovenfor vår lærer var det ikke nåde. Vedkommende sa "jeg har jobbet med OD i 19 år, og har aldri blitt så rasende. Å bli beskyldt for rasisme.. " og slik stoppet setningen. Alt er sagt med en helt rolig stemme.
Hadde jeg ikke visst bedre hadde det vært den beste ironiske kommentaren jeg har sett og hørt.
Jeg har bare tegnet en liten del av bildet her, men det er nå slik det er - kort oppsummert. Kan forøvrig også beklage ovenfor klassen som en helhet av jeg oppførte meg som en drittunge i det jeg fikk høre at jeg måtte ut og jobbe. Det slår forøvrig tilbake nå som en av de to telefonansvarlige ikke møter opp og jeg er long-gone.
Det var dagens rant. God uke, god helg og god OD til de av dere med kosejobber!
Håkon Laland
Operasjon Dagsverk oppfordrer skoleelever til å jobbe på en skoledag for å tjene penger til diverse formål. I år er det ikke noe mindre nobelt enn å gi penger til funksjonsnedsatte i Afrika, eller, Malawi, Mosambik, Uganda og Sør-Afrika som står på agendaen. Det er et fint formål; det ser ut til å gjøre sin nytte der det skal og det som er lite for oss er mye for dem. Især med den sterke kronen vi lever godt på om dagen.
For dem som har lest, myst eller glanet på mine tidligere innlegg, så vet dere at jeg som oftest har en negativ vinkling på det jeg skriver om.
Dette er intet unntak. Operasjon Dagsverk er en herlig ideologi, et fantastisk konsept og gjør noe utrolig. Det er det ingen tvil om. Det jeg derimot setter spørsmålstegn ved er dem som er ansvarlige for det, både dem som kan ta på seg tittelen "ansvarlig for OD" over hele landet og dem som arrangerer det praktiske på skolene rundt om i landet. Hvorfor i alle dager gjør jeg det? Fordi jeg er en av dem.
I hele høst, tilnærmet uten unntak, har samtlige sosant (sosiologi og sosialantropologi) og engelsktimer gått med til OD. Det hele startet med at læreren vår stilte oss et enkelt spørsmål, "ønsker dere å bidra til OD?", og ba oss skrive ja eller nei på en lapp. Vi kom frem til 14-3 i favør til ja, husker jeg rett. En god klasse er det vi er. Vi ønsker å bidra! Vi vil hjelpe! Vi vil gjøre en forskjell!
Vi visste ikke hva vi utsatte oss for. Hvilket et monster vi slapp løs på verden. Hadde vi svart annerledes kunne hele høsten vår vært annerledes. Men den gang ei. Jeg vil ikke klage på det som har skjedd. Det nytter ikke. Det jeg derimot vil klage på er bivirkningene.
Vår lærer fikk, som tidligere nevnt, inntrykket av at vi er en uselvisk og god klasse som ønsker det beste for alle idet vårt ego, uselviske ego, var på topp. Vi ble tilbudt rollen som ansvarlige for OD på vår skole, og mens vi ble badet med de fineste adjektiver takket vi ja. Rollen som OD-komité var enkel. Vi skulle lage noen plakater, skaffe noen jobber og rydde plass i kantinen(skolens største rom) for show og whatnot.
Verden var lagd av sukkerspinn.
Noen dager senere fikk vi vår første eske med 'props', og til vår forbauelse skrek forsiden av alle heftene med informasjon vi hadde fått "HVEM ER HEMMA? BILEN ELLER BANEN?" med en dårlig metafore ovenfor en bilbane med en del fjernet og en bil på vei mot dette juvet. Forøvrig en veldig dårlig 3D-rendring.
Jeg regner med at veien er et ødelagt samfunnsystem og bilen en funksjonsnedsatt person.
Det første jeg reagerer på er måten ordet "hemma" promoteres. Jeg har flere funksjonsnedsatte i familien, og finner det smått offensivt når et slangutrykk for hemmet blir en så sentral del av OD. Det er vel noen på feil side av 50-årene som har vært i et rom og tenkt "hva er det kidsa kaller hverandre om dagen?". Noen brøt vel ut med "hemma!", og slik satt det. Hurra.
Annet enn at katalogen innvendig virker veldig amatørmessig med lavoppløste bilder, bilder tatt i dårlig lys(portrett) og en litt for enkel skrivemåte for videregående elever er det vel bare det jeg har å pirke på.
Høydepunktene var bilder av Jonas Gahr Støre og en flodhest.
Nummer to på listen av irritasjoner er teksten "det er frivillig å jobbe på OD-dagen", ettersom dette såvisst ikke er tilfelle. Ettersom jeg er en del av OD-komitéen og ble spurt om jeg kunne ta imot telefoner fra dem som ikke kunne komme på jobb svarte jeg med glede ja. Å sitte med en telefon i den ene hånden og YouTube i den andre er ikke meg imot. Ihvertfall ikke med løfter om gratis vafler. Dessverre ble ikke dette scenarioet tilfelle. To syke personer i klassen, for syke for å jobbe med en "vanlig" jobb, fikk posten på telefonene fremfor undertegnede som hadde gledet seg til dette hyggelige avbruddet fra en 8-timers skoledag. Jeg, med en annen som egentlig skulle jobbe hjemme, blir sendt til en hage for å rydde. Ikke verst! Å rake litt skal ikke være noe problem. Regnet, derimot. Jeg regner med regn (knis) og har en jakke med hette. Alt er vel. Eller.. når jeg kjørte forbi arbeidsplassen tidligere i dag.. så så jeg det som skal flyttes på. Et lite hundretalls planker og avfall etter oppussingsarbeid på et hus skal flyttes, lempes og kastes i en container. Awesome.
For å høres ut som en grinete liten drittunge; i stedet for å kose meg med waffles, youtube og sinte telefoner på et godt og varmt rom løper jeg rundt med plankebiter i regnværet. Uhell i hell?
Det siste, og fort verste punktet, må være læreren. Dette er en lærer som ikke gjøner når en snakker om OD. De som kjenner meg vet at jeg kan være en spøkefugl til tider, med ordspill, dårlige vitser og gullkorn av de helt få. En som ikke skjønner såpass, for første gang, er min nåværende kontaktlærer. Dette er en A4-person som er dødseriøs, naiv, dumsnill, påtrengende, irriterende, sosialt tilbakestående og lite gøy å være i nærheten av. Kort og greit.
Det hadde seg slik at vi skulle fordele jobber på dem som spurte skolen (oss) om de (vi) kunne skaffe dem jobber. Navn er en morsom ting. Idét et navn fra en av våre nye landsmenn som er stereotypisk for østeuropa/vestasia dukket opp var det ikke noe spørsmål. Den personen skulle jobbe på skolen fordi de aldri møtte opp på andre jobber. Sånn var det bare. Bare dem med regelrett norske navn eller hvit hud ble sendt bort fra skolens eiendom for å sanke inn penger. Når noen av mine felles klassevenninner påpekte dette ovenfor vår lærer var det ikke nåde. Vedkommende sa "jeg har jobbet med OD i 19 år, og har aldri blitt så rasende. Å bli beskyldt for rasisme.. " og slik stoppet setningen. Alt er sagt med en helt rolig stemme.
Hadde jeg ikke visst bedre hadde det vært den beste ironiske kommentaren jeg har sett og hørt.
Jeg har bare tegnet en liten del av bildet her, men det er nå slik det er - kort oppsummert. Kan forøvrig også beklage ovenfor klassen som en helhet av jeg oppførte meg som en drittunge i det jeg fikk høre at jeg måtte ut og jobbe. Det slår forøvrig tilbake nå som en av de to telefonansvarlige ikke møter opp og jeg er long-gone.
Det var dagens rant. God uke, god helg og god OD til de av dere med kosejobber!
Håkon Laland
torsdag 15. oktober 2009
LITAGO - Semesterets smak høsten '09
LITAGO - Semesterets smak høsten '09: "Nå kan du bestemme neste Semesterets Smak! Litago S-melk med sjokolade, peanøtt og karamell vant sist, og nå er det igjen tid for en ny runde. Hva utfallet blir denne gangen er helt og holdent opp til deg. Se min smak her:http://www.litago.no/kampanjer/semesteretssmak_v2/?id=16593
"
Ferdigskriptede innlegg er fra i dag av en vinner. Stem på tidenes smak - vørterøl, eplepai og honning!
"Ferdigskriptede innlegg er fra i dag av en vinner. Stem på tidenes smak - vørterøl, eplepai og honning!
tirsdag 13. oktober 2009
Green Day. Spektrum. Awesome.
Hadde opprinnelig tenkt å skrive et langt innlegg, men så tenkte jeg 'fuck it'. Jeg var på Green Day i Spektrum i går og koste meg noe jævlig. Brodern ringte fra NRJ og sendte direkteopptak fra min telefon på radioen både i går og i dag. Awesome. Jeg presterte å ta opp store mengder med dårlige videoopptak med min iPhone 3GS, og her er East Jesus Nowhere fra min plass langt bak i salen!
mandag 14. september 2009
To uker senere
Se her ja. En halv månede siden forrige innlegg; nå føler jeg at rytmen havner mer og mer i sitt normale tempo. Av severdigheter som har hendt den siste uken er det ikke få å ta av - trusler om å få brukket fingre, hauger av penger spart på spill og en muligens noe grisete sykdom har tatt brorparten av oppmerksomheten min de foregående dagene. Kan jo starte med starten, som for dette innlegget blir det onsdag 09/09.
Etter å ha fåttfalske forhåpninger om å dra til EB Games på Down Town tirsdagen som var fikk jeg mast min kjære mor til å kjøre meg og min venn Erik opp på onsdagen. Turen starter fint (om ikke litt sent, men det går jeg ikke inn på) helt til vi innser at vi må kjøre ved de nye gjennomsnittsfart-målerene på E18 fordi Helleveien er stengt. Ingen store kriser hittil, så vi kjører rett ut på E18. Vel ute på denne Europaveien ønsker min mor at jeg skal gi henne en kaffekopp type Statoil som jeg holdt på - vi skulle jo tross alt kjøre den humpete Helleveien. Idet jeg gir henne denne aromatiske godsaken slipper hun farten noe ufrivillig ned til ~65km/t i en 80 sone. Dette får en noe irritert trailersjåfør rett bak oss til å tute så det høres (litt for godt). Provosert som jeg gjerne blir bestemmer jeg meg for å gi ham en finger. Til mitt foreløpige hell kjører vi cabriolet i vår 14 år gamle Opel Astra. Opp med armen; ut med fingeren. Jeg kommer med en vittig kommentar til glede for min mor og Erik.
Så skjer det du ikke venter skal skje i virkeligheten. Det blir kø. Bom stille står vi. I den anledning velger "Born 2 Truck" karakteren i traileren bak oss å gå ut av sitt kjøretøy. Han går til vår bil - setter frekt begge hender på siden av den og sier til meg "E de noko gale med fingeren din?". Jeg svarer med ett småarogant "Nei, den har jeg full kontroll over!" hvorav han velger å konfrontere meg ved å spørre hvorfor jeg gjorde det. Jeg sier bråkjekt "du viser aroganse og overlegenhet på veien til irritasjon for andre". Han sier til meg "Ser eg den fingeren igjen så knekker eg den av!" og går tilbake til kjerra si. Idet han gjør det spør min mor meg om hva han sa (hun fikk det visst ikke med seg) og jeg sa det til henne. Da kommer han jaggu meg tilbake og spør illsint "Hva sa du?! :@" hvorav jeg svarer med et sukkersøt "Jeg fortalte henne hva du sa til meg". Irritert setter han seg i sin doning og kjører den tett nok inntil bilen vår til at vår eksos går inn i hans luftanlegg. Awesome.
Turen fortsetter med ham nær nok til å burde be oss på middag først helt frem til avkjørselen til Skien. Lettet over å ha blitt kvitt denne psykopaten (skiltet er forresten PL 27546) lar vi bilens fremhjul svinge oss til kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn.
Vel fremme og med en pose med gamle spill som skal byttes inn for å ta nytte av forskjellige tilbud (spillene var Kameo, Gudfaren 2, Amped 3 og Saints Row) ser Erik og jeg oss om inne på EB Games og dagdrømmer oss bort litt. Hvorfor kan vi ikke ha noe slikt i Kragerø? Å kjøpe spill over disk er en sjelden opplevelse for oss som for det meste oppholder oss i perlen blant kystbyene.
Som nerdene vi er har vi lest oss frem til de mest fordelaktige tilbudene. Bytt inn to spill og få hele "band-settet" til Rock Band for 99,-.
Jeg skal ikke lyge. Jeg er forferdelig på denne typen spill. Å spille gitaren takler jeg ikke hvis det er mer enn to noter samtidig på de tre første "strengene" totalt iløpet av en sang. Vokal herjer jeg bare med en god del drikkevarer innabords (og selv da kan en sette spørsmålstegn) og da forsvinner den lille kompetansen jeg har med gitaren. Noe jeg har smått fått sansen for, derimot, er disse trommene. Erik har hatt bare dem en stund, og de få gangene jeg har fått lov til å prøve har det vært ytterst tvilsomt hvor dyktig jeg er. Men pokker heller, det er moro som fy, og sist jeg sjekket var det en god del av spillet - især partyspill. God investering.
Så langt som jeg har skrevet nå er jeg ut 197,- og fire gamle, lite spilte spill. Men så var det dette med kreminvesteringen av de få.
Av ren og skjær nostalgi har jeg i lang tid hatt det klart for meg at jeg skal ha en Nintendo DS (Lite eller i) til den dagen Pokémon HeartGold, en remake av Pokémon Gold fra 1999, treffer hyllene her i Europa. Jeg skal ikke legge skjul på akkurat den delen ved meg. Jeg liker Pokémon. Jeg holder på med å se alle epiosodene som har blitt lagd hittil av den populære serien vi alle husker (er per nå på nummer 397) og har spilt det både på telefonen (gnuBoy som emulator, Windows Mobile 6 - HTC S710i) og på PC'n i lang tid(VirtualBoyAdvance). Slik har jeg holdt interessen for Pokémon oppe igjennom alle år.
"Hvor vil jeg med dette?", spør du deg selv der du klør deg i hodet og posisjonerer deg som Tenkeren. Svaret er enkelt. Denne hittil beste underholdningsinvesteringen i mitt liv består ikke av noe annet enn en Nintendo DSi med tre spill for den relativt skyhøye summen av 2.298,-. To av spillene (som jeg ikke kunne brydd meg mindre om, Fifa 09 og Spore Creatures) fulgte med gratis. Det siste ga jeg 400 norske verdienheter for, nemlig Pokémon Platinum. Og det ene og alene er grunnen til at investeringen er verdt hver eneste krone og mere til. Nå, fem dager etter, har jeg brukt intet mindre enn 44 timer på Pokémon Platinum. I kid you not.
Ikke bare fikk jeg dekket et behov for en bærbar spillenhet (jeg har iPhone 3GS også) til en grad jeg kan leve med, men jeg kjøpte også min første splitter nye Nintendo spillmaskin og Pokémon spill. Nå vet jeg du føler en trang til å daske meg i ansiktet og fortelle meg hvordan en nolifer og taper jeg er.
Før du gjør det trekker jeg et triumf-kort uten like ut fra ermet.
Hvilken internasjonal hendelse er det som har herjet verden det siste halve året?
Hint 1: Det er en sykdom.
Hint 2: Det er en pandemi.
Hint 3: Det er blåst ut av proposjoner.
Hint 4: Det er altfor mange gøyale ordspill som kan brukes på emnet.
Hvis du ikke har skjønt det nå kan vi ikke lenger være venner. Hvis du derimot har skjønt det, så vet du selvfølgelig at jeg snakker som svineinfluensa. På skolen, onsdag, satt jeg imellom to personer som hostet og nøs seg imellom uten å ta særlig hensyn til andre (i dette tilfellet meg). Jeg lærte dette på den bitre måten og våknet opp med en influensa i en hittil ukjent grad for meg. Småhysterisk som alle andre i min situasjon googlet jeg kjapt opp symptomer på en grisete variant av min tilstand. Hypokonderen i meg tok overhånd og jeg innbilte meg at jeg var et svin uten like - som jeg i etterpåklokskapen har lært er veldig lite sannsynlig.
Så nå sitter jeg her da. Natt til mandag, med øresus og sår hals som de mest konkrete eksemplene på mitt ubehag i dette sekund. Det er ikke så verst egentlig. Overforsiktig som skolen er kan jeg sikkert "kjøpe" meg noen dager fri, men jeg tar meg nok en tur til en lege sånn just in case. Må jo ha et gyldig grunnlag for fraværet!
Inntil jeg har rundet 60 timer i Pokémon, herjet litt med RB/GH:WT eller lagt igjen en sint beskjed hos en viss trailersjåfør får jeg gjøre som min far sier. Ta det som en mann og bryt sammen!
Til neste gang kan dere kose dere med det musikalske geniet Wing sin tolking av Highway to Hell!
- Håkon -Synes Wing Tar Helt Av- Laland
Etter å ha fåttfalske forhåpninger om å dra til EB Games på Down Town tirsdagen som var fikk jeg mast min kjære mor til å kjøre meg og min venn Erik opp på onsdagen. Turen starter fint (om ikke litt sent, men det går jeg ikke inn på) helt til vi innser at vi må kjøre ved de nye gjennomsnittsfart-målerene på E18 fordi Helleveien er stengt. Ingen store kriser hittil, så vi kjører rett ut på E18. Vel ute på denne Europaveien ønsker min mor at jeg skal gi henne en kaffekopp type Statoil som jeg holdt på - vi skulle jo tross alt kjøre den humpete Helleveien. Idet jeg gir henne denne aromatiske godsaken slipper hun farten noe ufrivillig ned til ~65km/t i en 80 sone. Dette får en noe irritert trailersjåfør rett bak oss til å tute så det høres (litt for godt). Provosert som jeg gjerne blir bestemmer jeg meg for å gi ham en finger. Til mitt foreløpige hell kjører vi cabriolet i vår 14 år gamle Opel Astra. Opp med armen; ut med fingeren. Jeg kommer med en vittig kommentar til glede for min mor og Erik.
Så skjer det du ikke venter skal skje i virkeligheten. Det blir kø. Bom stille står vi. I den anledning velger "Born 2 Truck" karakteren i traileren bak oss å gå ut av sitt kjøretøy. Han går til vår bil - setter frekt begge hender på siden av den og sier til meg "E de noko gale med fingeren din?". Jeg svarer med ett småarogant "Nei, den har jeg full kontroll over!" hvorav han velger å konfrontere meg ved å spørre hvorfor jeg gjorde det. Jeg sier bråkjekt "du viser aroganse og overlegenhet på veien til irritasjon for andre". Han sier til meg "Ser eg den fingeren igjen så knekker eg den av!" og går tilbake til kjerra si. Idet han gjør det spør min mor meg om hva han sa (hun fikk det visst ikke med seg) og jeg sa det til henne. Da kommer han jaggu meg tilbake og spør illsint "Hva sa du?! :@" hvorav jeg svarer med et sukkersøt "Jeg fortalte henne hva du sa til meg". Irritert setter han seg i sin doning og kjører den tett nok inntil bilen vår til at vår eksos går inn i hans luftanlegg. Awesome.
Turen fortsetter med ham nær nok til å burde be oss på middag først helt frem til avkjørselen til Skien. Lettet over å ha blitt kvitt denne psykopaten (skiltet er forresten PL 27546) lar vi bilens fremhjul svinge oss til kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn.
Vel fremme og med en pose med gamle spill som skal byttes inn for å ta nytte av forskjellige tilbud (spillene var Kameo, Gudfaren 2, Amped 3 og Saints Row) ser Erik og jeg oss om inne på EB Games og dagdrømmer oss bort litt. Hvorfor kan vi ikke ha noe slikt i Kragerø? Å kjøpe spill over disk er en sjelden opplevelse for oss som for det meste oppholder oss i perlen blant kystbyene.
Som nerdene vi er har vi lest oss frem til de mest fordelaktige tilbudene. Bytt inn to spill og få hele "band-settet" til Rock Band for 99,-. Check.
Bytt inn et spill(to totalt) for både Rock Band 2 og Guitar Hero: World Tour og få dem for 49,- stykket.
Check.
Jeg skal ikke lyge. Jeg er forferdelig på denne typen spill. Å spille gitaren takler jeg ikke hvis det er mer enn to noter samtidig på de tre første "strengene" totalt iløpet av en sang. Vokal herjer jeg bare med en god del drikkevarer innabords (og selv da kan en sette spørsmålstegn) og da forsvinner den lille kompetansen jeg har med gitaren. Noe jeg har smått fått sansen for, derimot, er disse trommene. Erik har hatt bare dem en stund, og de få gangene jeg har fått lov til å prøve har det vært ytterst tvilsomt hvor dyktig jeg er. Men pokker heller, det er moro som fy, og sist jeg sjekket var det en god del av spillet - især partyspill. God investering.
Så langt som jeg har skrevet nå er jeg ut 197,- og fire gamle, lite spilte spill. Men så var det dette med kreminvesteringen av de få.
Av ren og skjær nostalgi har jeg i lang tid hatt det klart for meg at jeg skal ha en Nintendo DS (Lite eller i) til den dagen Pokémon HeartGold, en remake av Pokémon Gold fra 1999, treffer hyllene her i Europa. Jeg skal ikke legge skjul på akkurat den delen ved meg. Jeg liker Pokémon. Jeg holder på med å se alle epiosodene som har blitt lagd hittil av den populære serien vi alle husker (er per nå på nummer 397) og har spilt det både på telefonen (gnuBoy som emulator, Windows Mobile 6 - HTC S710i) og på PC'n i lang tid(VirtualBoyAdvance). Slik har jeg holdt interessen for Pokémon oppe igjennom alle år.
"Hvor vil jeg med dette?", spør du deg selv der du klør deg i hodet og posisjonerer deg som Tenkeren. Svaret er enkelt. Denne hittil beste underholdningsinvesteringen i mitt liv består ikke av noe annet enn en Nintendo DSi med tre spill for den relativt skyhøye summen av 2.298,-. To av spillene (som jeg ikke kunne brydd meg mindre om, Fifa 09 og Spore Creatures) fulgte med gratis. Det siste ga jeg 400 norske verdienheter for, nemlig Pokémon Platinum. Og det ene og alene er grunnen til at investeringen er verdt hver eneste krone og mere til. Nå, fem dager etter, har jeg brukt intet mindre enn 44 timer på Pokémon Platinum. I kid you not.
Ikke bare fikk jeg dekket et behov for en bærbar spillenhet (jeg har iPhone 3GS også) til en grad jeg kan leve med, men jeg kjøpte også min første splitter nye Nintendo spillmaskin og Pokémon spill. Nå vet jeg du føler en trang til å daske meg i ansiktet og fortelle meg hvordan en nolifer og taper jeg er.
Før du gjør det trekker jeg et triumf-kort uten like ut fra ermet.
Hvilken internasjonal hendelse er det som har herjet verden det siste halve året?
Hint 1: Det er en sykdom.
Hint 2: Det er en pandemi.
Hint 3: Det er blåst ut av proposjoner.
Hint 4: Det er altfor mange gøyale ordspill som kan brukes på emnet.
Hvis du ikke har skjønt det nå kan vi ikke lenger være venner. Hvis du derimot har skjønt det, så vet du selvfølgelig at jeg snakker som svineinfluensa. På skolen, onsdag, satt jeg imellom to personer som hostet og nøs seg imellom uten å ta særlig hensyn til andre (i dette tilfellet meg). Jeg lærte dette på den bitre måten og våknet opp med en influensa i en hittil ukjent grad for meg. Småhysterisk som alle andre i min situasjon googlet jeg kjapt opp symptomer på en grisete variant av min tilstand. Hypokonderen i meg tok overhånd og jeg innbilte meg at jeg var et svin uten like - som jeg i etterpåklokskapen har lært er veldig lite sannsynlig.
Så nå sitter jeg her da. Natt til mandag, med øresus og sår hals som de mest konkrete eksemplene på mitt ubehag i dette sekund. Det er ikke så verst egentlig. Overforsiktig som skolen er kan jeg sikkert "kjøpe" meg noen dager fri, men jeg tar meg nok en tur til en lege sånn just in case. Må jo ha et gyldig grunnlag for fraværet!
Inntil jeg har rundet 60 timer i Pokémon, herjet litt med RB/GH:WT eller lagt igjen en sint beskjed hos en viss trailersjåfør får jeg gjøre som min far sier. Ta det som en mann og bryt sammen!
Til neste gang kan dere kose dere med det musikalske geniet Wing sin tolking av Highway to Hell!
- Håkon -Synes Wing Tar Helt Av- Laland
mandag 31. august 2009
Ordbøker og abstrakte følelser
Har begynt å lure litt på dette med følelser idet siste. Følelser, som vi jo alle vet, representerer vår personlighet og hvordan andre oppfatter oss - eller hvordan vi oppfatter andre. Enten du er munter, forbannet, forvirret eller sur, så føler du jo ting. Med mindre du er Dexter som er uten følelser; det er litt awesome. Men dette med å definere følelser er litt moro å lese. Hvordan noen vil oppleve og beskrive en følelse vil variere sterkt fra person til person, og å putte det ned på papir vil nesten garantert medfølge uenighet fra andre som leser det. Ifølge Ordbok.no, defineres "trist" som:
Med den tolkningen av følelsen "trist" har det gått opp for meg at jeg er en jævlig munter person. Det er to tilfeller som har fått meg til å se på min tilværelse som "sørgmodig", "sørgelig" eller "sterkt beklagelig", og det er to vidt forskjellige ting. Den ene var et brudd imellom meg og en person tidligere i år, som jeg i etterkant har tatt i prinsippet "alt som ikke dreper.." og det andre tilfellet var serieavslutningen på Prison Break. Skal ikke gå i dybden på noen av tilfellene, men det fikk meg til å reflektere på et annet emne.
Dette med hvordan fiksjonelle karakterer virkelig kan sette spor i ens personlighet var det som slo meg idag. I ung alder var Donald og Pondus de som satte sine preg på min person. Donald pirret min interesse til å lære det norske språket, og jeg ble møtt med undring og fornøyde ansikter når jeg kunne stave "hvordan" og "hvis" samtidig som jeg var rimelig stødig med og/å. Ikke fordi jeg kunne reglene, men fordi jeg leste konkrete eksempler flere ganger i hvert blad. Når Pondus kom i eget blad i 2000 var det en umiddelbar slager her i huset. Selv skjønte jeg fint lite av det som sto i bladene (fyllespøker og feite damer er ikke så utrolig moro for en 7-åring) men bildene slo ann, og når min eldre bror likte det - da måtte det være bra. I etterkant har jeg blitt oppmerksom på hva Pondus har gjort med språket mitt. Noenlunde korrekt gramatikk, glede i å skrive unødvendig vanskelig og setninger som "ytterst adekvat natt med horisontal rekreasjonsaktivitet (Okei, den er fra M av Mads Eriksen)" har blitt daglidags for meg.
En annen fiksjonell familie som har preget utallige personer rundt om i verden er The Simpsons. 21 sesonger, over 400 episoder og krem humor uten like gir det en enorm plass i mitt sinn. Jeg er stolt av å si at jeg har sett samtlige Simpsons episoder, og gjør det gjerne igjen når tiden gir mulighet til det. Det er karakterer en kan knytte seg til. Homer, den stereotypiske og herlige familiefaren som bare vil drikke og.. vel, drikke og konen Marge Way-out-of-his-league Bouvier som virkelig er den perfekte husmoren kombinert med barna, Bart, Lisa og Maggie gjør det hele herlig. Over-the-top rabbagasten Bart som har drept en fugl, den blues-elskende Lisa og Maggie som var et geni i èn episode lager et herlig team.
Gjett hva Simpsons inspirerte meg til. Det er et fag på skolen. Det er internasjonalt. Det viser seg fordelaktig når du skal kommunisere med England og dets kolonier.
Enten så skjønte du det, eller så skjønte du det ikke. Jeg gjør deg en bjørnetjeneste: engelsk.
Ser forsåvidt at jeg sporer litt av her nå, men siden det er min blogg er jo det greit nok. Da er det bare å hoppe videre til det mest aktuelle TV-showet som har påvirket meg, og det er som nevnt tidligere; Prison Break. Over fire år har jeg blitt kjent med - og fått sympati for rømlingene fra Fox River. Igjennom deres tur ut fra fengselet, ned til Panama, ut fra det fengselet og så en lang jakt på "scylla" i statene før det hele avsluttes med et siste fengselsutbrudd hvor Michael Scofield må ofre seg selv for å gi sin gravide kone muligheten til å rømme. Det hele blir veldig sterkt for en som har fulgt disse personene i flere år, og gir en faktisk tårer i øynene. En fiksjonell karakter's død har stått for halvparten av min "tristhet" (per definisjon) i år. Det er ganske så sterkt gjort av seriens skapere, og viser hvor modent et medie TV er.
Ifølge orbokens definisjon av "munter"
munter a5 (ty.) lystig, livlig, i godt humør; spøkefull en m- fyr / være i m-t lag / en m- melodi / muntre historier
Så ser jeg meg selv som en munter person innmari ofte. vet ikke om andre tolker det likedan, men sånn er det nå.
Forvirret?
forvir'ra a3 el. forvir'ret a4 forfjamset, desorientert, usikker se f- ut / gjøre en f- / kjenne seg f- / ugrei, rotet en f- framstilling
Neppe.
Sint, frustrert eller sur? Oftere enn de andre, ihvertfall. helt ærlig tror jeg "oppgitt" fungerer bedre enn noen av dem.
Ser nå at det er ganske mange faktorer som påvirker skrivemåten min. Spotify/VLC m/Seinfeld gjør at min skrivemåte varierer en god del selv på et relativt uviktig blogginnlegg som dette.
Det er nå irrelevant, for "Syng" med Odd Norstoga av Klovner I Kamp er awesome.
For jeg skal leve dette livet til sekundet jeg dør; Håkon Laland.
| trist a2 (gj ty. fra fr, lat. tristis) | |
| 1 | bedrøvet, sørgmodig se t- ut |
| 2 | sørgelig, sterkt beklagelig en t- nyhet |
| 3 | kjedelig, uten liv t-e farger |
Med den tolkningen av følelsen "trist" har det gått opp for meg at jeg er en jævlig munter person. Det er to tilfeller som har fått meg til å se på min tilværelse som "sørgmodig", "sørgelig" eller "sterkt beklagelig", og det er to vidt forskjellige ting. Den ene var et brudd imellom meg og en person tidligere i år, som jeg i etterkant har tatt i prinsippet "alt som ikke dreper.." og det andre tilfellet var serieavslutningen på Prison Break. Skal ikke gå i dybden på noen av tilfellene, men det fikk meg til å reflektere på et annet emne.
Dette med hvordan fiksjonelle karakterer virkelig kan sette spor i ens personlighet var det som slo meg idag. I ung alder var Donald og Pondus de som satte sine preg på min person. Donald pirret min interesse til å lære det norske språket, og jeg ble møtt med undring og fornøyde ansikter når jeg kunne stave "hvordan" og "hvis" samtidig som jeg var rimelig stødig med og/å. Ikke fordi jeg kunne reglene, men fordi jeg leste konkrete eksempler flere ganger i hvert blad. Når Pondus kom i eget blad i 2000 var det en umiddelbar slager her i huset. Selv skjønte jeg fint lite av det som sto i bladene (fyllespøker og feite damer er ikke så utrolig moro for en 7-åring) men bildene slo ann, og når min eldre bror likte det - da måtte det være bra. I etterkant har jeg blitt oppmerksom på hva Pondus har gjort med språket mitt. Noenlunde korrekt gramatikk, glede i å skrive unødvendig vanskelig og setninger som "ytterst adekvat natt med horisontal rekreasjonsaktivitet (Okei, den er fra M av Mads Eriksen)" har blitt daglidags for meg.
En annen fiksjonell familie som har preget utallige personer rundt om i verden er The Simpsons. 21 sesonger, over 400 episoder og krem humor uten like gir det en enorm plass i mitt sinn. Jeg er stolt av å si at jeg har sett samtlige Simpsons episoder, og gjør det gjerne igjen når tiden gir mulighet til det. Det er karakterer en kan knytte seg til. Homer, den stereotypiske og herlige familiefaren som bare vil drikke og.. vel, drikke og konen Marge Way-out-of-his-league Bouvier som virkelig er den perfekte husmoren kombinert med barna, Bart, Lisa og Maggie gjør det hele herlig. Over-the-top rabbagasten Bart som har drept en fugl, den blues-elskende Lisa og Maggie som var et geni i èn episode lager et herlig team.
Gjett hva Simpsons inspirerte meg til. Det er et fag på skolen. Det er internasjonalt. Det viser seg fordelaktig når du skal kommunisere med England og dets kolonier.
Enten så skjønte du det, eller så skjønte du det ikke. Jeg gjør deg en bjørnetjeneste: engelsk.
Ser forsåvidt at jeg sporer litt av her nå, men siden det er min blogg er jo det greit nok. Da er det bare å hoppe videre til det mest aktuelle TV-showet som har påvirket meg, og det er som nevnt tidligere; Prison Break. Over fire år har jeg blitt kjent med - og fått sympati for rømlingene fra Fox River. Igjennom deres tur ut fra fengselet, ned til Panama, ut fra det fengselet og så en lang jakt på "scylla" i statene før det hele avsluttes med et siste fengselsutbrudd hvor Michael Scofield må ofre seg selv for å gi sin gravide kone muligheten til å rømme. Det hele blir veldig sterkt for en som har fulgt disse personene i flere år, og gir en faktisk tårer i øynene. En fiksjonell karakter's død har stått for halvparten av min "tristhet" (per definisjon) i år. Det er ganske så sterkt gjort av seriens skapere, og viser hvor modent et medie TV er.
Ifølge orbokens definisjon av "munter"
munter a5 (ty.) lystig, livlig, i godt humør; spøkefull en m- fyr / være i m-t lag / en m- melodi / muntre historier
Så ser jeg meg selv som en munter person innmari ofte. vet ikke om andre tolker det likedan, men sånn er det nå.
Forvirret?
forvir'ra a3 el. forvir'ret a4 forfjamset, desorientert, usikker se f- ut / gjøre en f- / kjenne seg f- / ugrei, rotet en f- framstilling
Neppe.
Sint, frustrert eller sur? Oftere enn de andre, ihvertfall. helt ærlig tror jeg "oppgitt" fungerer bedre enn noen av dem.
Ser nå at det er ganske mange faktorer som påvirker skrivemåten min. Spotify/VLC m/Seinfeld gjør at min skrivemåte varierer en god del selv på et relativt uviktig blogginnlegg som dette.
Det er nå irrelevant, for "Syng" med Odd Norstoga av Klovner I Kamp er awesome.
For jeg skal leve dette livet til sekundet jeg dør; Håkon Laland.
torsdag 27. august 2009
Den perfekte blandingen
Som tittelen kan antyde, så er det den perfekte blandingen som er på agendaen idag. Men i hvilket kontekst? Idag er det politikk og skole det blir. Tidligere idag, på skolen, var vi -alle 450 elevene på skolen- heldige nok til å vitne en av de mest åpenbarende politiske debattene på lang tid. Ihvertfall for mitt legeme.
Skolen hadde invitert og fått oppmøte av SV, AP, Høyre, FRP, SP, Venstre og Rødt. I den rekkefølgen satt de vedsiden av hverandre. Litt rart å se FRP nærmere AP enn Rødt, men sånn ble det nå. Partiene starter den totimer lange debatten med å presentere seg selv, partiet de presenterer og hva de står for. Hvert av partiene hadde to minutter med egentid (ingen avbrudd eller svar fra andre partier eller publikum) for å gjøre dette. Først ut var SV, som alltid er populære på skole-debatter. En god og opplysende innsikt i hva de står for, men så, allerede med den første kandidaten, så blir det drittslenging mot Høyre i form av en bursdagssang for å feire 125 år på samvittigheten. Teksten er morsom (og til dels sann), men provoserer helt klart (den kom i form av å håne) og legger opp til en viss tone som følger hele debatten igjennom. Etter dem var det AP som passer på å snakke om seg selv før de i siste linje snakker nedlatende til FRP. Høyre følger i samme fotspor og tar kraftig tilbake til de rødgrønne i lag med FRP ved å påpeke at de 4000 lærerene de har ansatt de siste fire årene egentlig bare var 8. Når denne allerede litt provoserende introduksjonen av de fire mest motsigende partiene var over var det SP's tur. Senterpartiets representant er flink, og fremmer seg selv fremfor å rakke ned på noen andre. Tegner et hyggelig bilde av partiet sitt, snakker godt, og er reell med sine mål. Venstre påpeker at torsk i nord-norge er fryktelig viktig mens Rødt overrasker undertegnede med noe som hørtes veldig bra ut av personverns-politikk og andre saker som virker veldig gunstige for undertegnede.
Etter denne noe tullete introduksjonen var det på tide med spørsmål fra publikum, og der var det klart at olje, skatter og offentlig transport var det som interesserte Kragerø-ungdommen mest. FRP lover skattelette tilsvarende 50MRD, og når spørsmålet om hvor de pengene skal hentes tilbake fra, så henviser de til Snåsa-mannen og oksetestikler. True story.
Venstre er åpenbart gira på å få til høyhastighetstog til de mest sentrale byene i landet (Oslo, Bergen, Trondheim, Kragerø) og utrykker atter en gang sin glede over torsken i nord. Rødt kommer med fine synonymer for FRP's politikk, blant annet "Det er som å ha oralsex med en hai. Det er kanskje eksotisk og spennende, men etterhvert gjør det bare vondt" og "Det er som en kåt 14-åring som lover og lover men ikke får det til".
Undertegnede ble imponert over valg av situasjoner å sammenligne, og håper flere slike synonymer kan bli mulige på fremtidige debatter ment på denne målgruppen.
FRP prøver videre å overbevise oss om at de rødgrønne er miljøsynderne og at de selv er miljøpartiet for folk flest. AP og SV innbiller oss at gresset så absolutt ikke er (rød)grønnere på den andre siden av gjerdet, og etter å ha sett den blå prestasjonen idag er jeg ganske så enig. Venstre er flinke og vil spare miljøet i nord - især torsken - og satser sterkt på fornybar energi og høyhastighetstog, i tillegg til å ha en innmari god fildeling/personvernspolitikk. Senterpartiet er flinke og svarer på det de blir spurt om, og lar vær å rakke ned på noen. De er tross alt i midten. Igjen, SP ser ut til å være partiet for Kragerøfolket flest, som den bondebyen vi er. Togene til Venstre kan fort slite litt i bakkene våre.
AP engasjerte og traff demografien de strakk seg etter på en prikk - ord som "harry", "liksom" og diverse andre ungfolk-utrykk ble flittig brukt av dem. SV var ikke mye dårligere. Jeg likte representanten til Høyre; hun traff spikeren på hodet når det gjaldt å få frem sitt budskap. Rødt er jeg normalt innmari skeptisk til, men ideologien kommunisme er jo genial - især kombinert med anarki. På papiret. Ventre's representant virket påvirket av ett eller annet, men med en pirat t-skjorte var det greit. Tog, personvern og torsk var hans mål. FRP's representant, derimot, var et kapittel for seg selv. Ikke bare kom hun med helt feilaktige påstander og slet med å snakke for seg; Her var det å snakke om hva alle andre gjorde feil - ikke hva de selv gjør riktig. Hun endte opp med å bruke et innmari primitivt språk, måtte ty til banning, og direkte hetset AP mot slutten av debatten. Hennes siste uttalelse ente med buing og piping, som undertegnede startet.
FRP har sikkert noen gode tankeganger, ideer og ideologier, men dette var ikke rett person for å videreformidle det. Alle de andre kandidatene gjorde en helt greit jobb. Men hva annet kan en forvente fra en skoledebatt? 7 personer med forskjellige måter å tolke hvordan et samfunn skal styres, og med lettpåvirkelig ungdom som spiser opp alt som blir kastet på dem (ytterst få unntak; innbiller meg at jeg er en av dem) som publikum kan man fort bli usaklig. Det er som TV-debatter, bare med flere mennesker i salen.
Med en tørr ettersmak, Håkon Laland
Skolen hadde invitert og fått oppmøte av SV, AP, Høyre, FRP, SP, Venstre og Rødt. I den rekkefølgen satt de vedsiden av hverandre. Litt rart å se FRP nærmere AP enn Rødt, men sånn ble det nå. Partiene starter den totimer lange debatten med å presentere seg selv, partiet de presenterer og hva de står for. Hvert av partiene hadde to minutter med egentid (ingen avbrudd eller svar fra andre partier eller publikum) for å gjøre dette. Først ut var SV, som alltid er populære på skole-debatter. En god og opplysende innsikt i hva de står for, men så, allerede med den første kandidaten, så blir det drittslenging mot Høyre i form av en bursdagssang for å feire 125 år på samvittigheten. Teksten er morsom (og til dels sann), men provoserer helt klart (den kom i form av å håne) og legger opp til en viss tone som følger hele debatten igjennom. Etter dem var det AP som passer på å snakke om seg selv før de i siste linje snakker nedlatende til FRP. Høyre følger i samme fotspor og tar kraftig tilbake til de rødgrønne i lag med FRP ved å påpeke at de 4000 lærerene de har ansatt de siste fire årene egentlig bare var 8. Når denne allerede litt provoserende introduksjonen av de fire mest motsigende partiene var over var det SP's tur. Senterpartiets representant er flink, og fremmer seg selv fremfor å rakke ned på noen andre. Tegner et hyggelig bilde av partiet sitt, snakker godt, og er reell med sine mål. Venstre påpeker at torsk i nord-norge er fryktelig viktig mens Rødt overrasker undertegnede med noe som hørtes veldig bra ut av personverns-politikk og andre saker som virker veldig gunstige for undertegnede.
Etter denne noe tullete introduksjonen var det på tide med spørsmål fra publikum, og der var det klart at olje, skatter og offentlig transport var det som interesserte Kragerø-ungdommen mest. FRP lover skattelette tilsvarende 50MRD, og når spørsmålet om hvor de pengene skal hentes tilbake fra, så henviser de til Snåsa-mannen og oksetestikler. True story.
Venstre er åpenbart gira på å få til høyhastighetstog til de mest sentrale byene i landet (Oslo, Bergen, Trondheim, Kragerø) og utrykker atter en gang sin glede over torsken i nord. Rødt kommer med fine synonymer for FRP's politikk, blant annet "Det er som å ha oralsex med en hai. Det er kanskje eksotisk og spennende, men etterhvert gjør det bare vondt" og "Det er som en kåt 14-åring som lover og lover men ikke får det til".
Undertegnede ble imponert over valg av situasjoner å sammenligne, og håper flere slike synonymer kan bli mulige på fremtidige debatter ment på denne målgruppen.
FRP prøver videre å overbevise oss om at de rødgrønne er miljøsynderne og at de selv er miljøpartiet for folk flest. AP og SV innbiller oss at gresset så absolutt ikke er (rød)grønnere på den andre siden av gjerdet, og etter å ha sett den blå prestasjonen idag er jeg ganske så enig. Venstre er flinke og vil spare miljøet i nord - især torsken - og satser sterkt på fornybar energi og høyhastighetstog, i tillegg til å ha en innmari god fildeling/personvernspolitikk. Senterpartiet er flinke og svarer på det de blir spurt om, og lar vær å rakke ned på noen. De er tross alt i midten. Igjen, SP ser ut til å være partiet for Kragerøfolket flest, som den bondebyen vi er. Togene til Venstre kan fort slite litt i bakkene våre.
AP engasjerte og traff demografien de strakk seg etter på en prikk - ord som "harry", "liksom" og diverse andre ungfolk-utrykk ble flittig brukt av dem. SV var ikke mye dårligere. Jeg likte representanten til Høyre; hun traff spikeren på hodet når det gjaldt å få frem sitt budskap. Rødt er jeg normalt innmari skeptisk til, men ideologien kommunisme er jo genial - især kombinert med anarki. På papiret. Ventre's representant virket påvirket av ett eller annet, men med en pirat t-skjorte var det greit. Tog, personvern og torsk var hans mål. FRP's representant, derimot, var et kapittel for seg selv. Ikke bare kom hun med helt feilaktige påstander og slet med å snakke for seg; Her var det å snakke om hva alle andre gjorde feil - ikke hva de selv gjør riktig. Hun endte opp med å bruke et innmari primitivt språk, måtte ty til banning, og direkte hetset AP mot slutten av debatten. Hennes siste uttalelse ente med buing og piping, som undertegnede startet.
FRP har sikkert noen gode tankeganger, ideer og ideologier, men dette var ikke rett person for å videreformidle det. Alle de andre kandidatene gjorde en helt greit jobb. Men hva annet kan en forvente fra en skoledebatt? 7 personer med forskjellige måter å tolke hvordan et samfunn skal styres, og med lettpåvirkelig ungdom som spiser opp alt som blir kastet på dem (ytterst få unntak; innbiller meg at jeg er en av dem) som publikum kan man fort bli usaklig. Det er som TV-debatter, bare med flere mennesker i salen.
Med en tørr ettersmak, Håkon Laland
Abonner på:
Innlegg (Atom)
