Ordbøker og abstrakte følelser

Har begynt å lure litt på dette med følelser idet siste. Følelser, som vi jo alle vet, representerer vår personlighet og hvordan andre oppfatter oss - eller hvordan vi oppfatter andre. Enten du er munter, forbannet, forvirret eller sur, så føler du jo ting. Med mindre du er Dexter som er uten følelser; det er litt awesome. Men dette med å definere følelser er litt moro å lese. Hvordan noen vil oppleve og beskrive en følelse vil variere sterkt fra person til person, og å putte det ned på papir vil nesten garantert medfølge uenighet fra andre som leser det. Ifølge Ordbok.no, defineres "trist" som:

trist a2 (gj ty. fra fr, lat. tristis)
1	bedrøvet, sørgmodig se t- ut
2	sørgelig, sterkt beklagelig en t- nyhet
3	kjedelig, uten liv t-e farger

Med den tolkningen av følelsen "trist" har det gått opp for meg at jeg er en jævlig munter person. Det er to tilfeller som har fått meg til å se på min tilværelse som "sørgmodig", "sørgelig" eller "sterkt beklagelig", og det er to vidt forskjellige ting. Den ene var et brudd imellom meg og en person tidligere i år, som jeg i etterkant har tatt i prinsippet "alt som ikke dreper.." og det andre tilfellet var serieavslutningen på Prison Break. Skal ikke gå i dybden på noen av tilfellene, men det fikk meg til å reflektere på et annet emne.

Dette med hvordan fiksjonelle karakterer virkelig kan sette spor i ens personlighet var det som slo meg idag. I ung alder var Donald og Pondus de som satte sine preg på min person. Donald pirret min interesse til å lære det norske språket, og jeg ble møtt med undring og fornøyde ansikter når jeg kunne stave "hvordan" og "hvis" samtidig som jeg var rimelig stødig med og/å. Ikke fordi jeg kunne reglene, men fordi jeg leste konkrete eksempler flere ganger i hvert blad. Når Pondus kom i eget blad i 2000 var det en umiddelbar slager her i huset. Selv skjønte jeg fint lite av det som sto i bladene (fyllespøker og feite damer er ikke så utrolig moro for en 7-åring) men bildene slo ann, og når min eldre bror likte det - da måtte det være bra. I etterkant har jeg blitt oppmerksom på hva Pondus har gjort med språket mitt. Noenlunde korrekt gramatikk, glede i å skrive unødvendig vanskelig og setninger som "ytterst adekvat natt med horisontal rekreasjonsaktivitet (Okei, den er fra M av Mads Eriksen)" har blitt daglidags for meg.

En annen fiksjonell familie som har preget utallige personer rundt om i verden er The Simpsons. 21 sesonger, over 400 episoder og krem humor uten like gir det en enorm plass i mitt sinn. Jeg er stolt av å si at jeg har sett samtlige Simpsons episoder, og gjør det gjerne igjen når tiden gir mulighet til det. Det er karakterer en kan knytte seg til. Homer, den stereotypiske og herlige familiefaren som bare vil drikke og.. vel, drikke og konen Marge Way-out-of-his-league Bouvier som virkelig er den perfekte husmoren kombinert med barna, Bart, Lisa og Maggie gjør det hele herlig. Over-the-top rabbagasten Bart som har drept en fugl, den blues-elskende Lisa og Maggie som var et geni i èn episode lager et herlig team.

Gjett hva Simpsons inspirerte meg til. Det er et fag på skolen. Det er internasjonalt. Det viser seg fordelaktig når du skal kommunisere med England og dets kolonier.

Enten så skjønte du det, eller så skjønte du det ikke. Jeg gjør deg en bjørnetjeneste: engelsk.

Ser forsåvidt at jeg sporer litt av her nå, men siden det er min blogg er jo det greit nok. Da er det bare å hoppe videre til det mest aktuelle TV-showet som har påvirket meg, og det er som nevnt tidligere; Prison Break. Over fire år har jeg blitt kjent med - og fått sympati for rømlingene fra Fox River. Igjennom deres tur ut fra fengselet, ned til Panama, ut fra det fengselet og så en lang jakt på "scylla" i statene før det hele avsluttes med et siste fengselsutbrudd hvor Michael Scofield må ofre seg selv for å gi sin gravide kone muligheten til å rømme. Det hele blir veldig sterkt for en som har fulgt disse personene i flere år, og gir en faktisk tårer i øynene. En fiksjonell karakter's død har stått for halvparten av min "tristhet" (per definisjon) i år. Det er ganske så sterkt gjort av seriens skapere, og viser hvor modent et medie TV er.

Ifølge orbokens definisjon av "munter"
munter a5 (ty.) lystig, livlig, i godt humør; spøkefull en m- fyr / være i m-t lag / en m- melodi / muntre historier
Så ser jeg meg selv som en munter person innmari ofte. vet ikke om andre tolker det likedan, men sånn er det nå.
Forvirret?
forvir'ra a3 el. forvir'ret a4 forfjamset, desorientert, usikker se f- ut / gjøre en f- / kjenne seg f- / ugrei, rotet en f- framstilling
Neppe.
Sint, frustrert eller sur? Oftere enn de andre, ihvertfall. helt ærlig tror jeg "oppgitt" fungerer bedre enn noen av dem.

Ser nå at det er ganske mange faktorer som påvirker skrivemåten min. Spotify/VLC m/Seinfeld gjør at min skrivemåte varierer en god del selv på et relativt uviktig blogginnlegg som dette.

Det er nå irrelevant, for "Syng" med Odd Norstoga av Klovner I Kamp er awesome.


For jeg skal leve dette livet til sekundet jeg dør; Håkon Laland.

Den perfekte blandingen

Som tittelen kan antyde, så er det den perfekte blandingen som er på agendaen idag. Men i hvilket kontekst? Idag er det politikk og skole det blir. Tidligere idag, på skolen, var vi -alle 450 elevene på skolen- heldige nok til å vitne en av de mest åpenbarende politiske debattene på lang tid. Ihvertfall for mitt legeme.

Skolen hadde invitert og fått oppmøte av SV, AP, Høyre, FRP, SP, Venstre og Rødt. I den rekkefølgen satt de vedsiden av hverandre. Litt rart å se FRP nærmere AP enn Rødt, men sånn ble det nå. Partiene starter den totimer lange debatten med å presentere seg selv, partiet de presenterer og hva de står for. Hvert av partiene hadde to minutter med egentid (ingen avbrudd eller svar fra andre partier eller publikum) for å gjøre dette. Først ut var SV, som alltid er populære på skole-debatter. En god og opplysende innsikt i hva de står for, men så, allerede med den første kandidaten, så blir det drittslenging mot Høyre i form av en bursdagssang for å feire 125 år på samvittigheten. Teksten er morsom (og til dels sann), men provoserer helt klart (den kom i form av å håne) og legger opp til en viss tone som følger hele debatten igjennom. Etter dem var det AP som passer på å snakke om seg selv før de i siste linje snakker nedlatende til FRP. Høyre følger i samme fotspor og tar kraftig tilbake til de rødgrønne i lag med FRP ved å påpeke at de 4000 lærerene de har ansatt de siste fire årene egentlig bare var 8. Når denne allerede litt provoserende introduksjonen av de fire mest motsigende partiene var over var det SP's tur. Senterpartiets representant er flink, og fremmer seg selv fremfor å rakke ned på noen andre. Tegner et hyggelig bilde av partiet sitt, snakker godt, og er reell med sine mål. Venstre påpeker at torsk i nord-norge er fryktelig viktig mens Rødt overrasker undertegnede med noe som hørtes veldig bra ut av personverns-politikk og andre saker som virker veldig gunstige for undertegnede.

Etter denne noe tullete introduksjonen var det på tide med spørsmål fra publikum, og der var det klart at olje, skatter og offentlig transport var det som interesserte Kragerø-ungdommen mest. FRP lover skattelette tilsvarende 50MRD, og når spørsmålet om hvor de pengene skal hentes tilbake fra, så henviser de til Snåsa-mannen og oksetestikler. True story.
Venstre er åpenbart gira på å få til høyhastighetstog til de mest sentrale byene i landet (Oslo, Bergen, Trondheim, Kragerø) og utrykker atter en gang sin glede over torsken i nord. Rødt kommer med fine synonymer for FRP's politikk, blant annet "Det er som å ha oralsex med en hai. Det er kanskje eksotisk og spennende, men etterhvert gjør det bare vondt" og "Det er som en kåt 14-åring som lover og lover men ikke får det til".

Undertegnede ble imponert over valg av situasjoner å sammenligne, og håper flere slike synonymer kan bli mulige på fremtidige debatter ment på denne målgruppen.

FRP prøver videre å overbevise oss om at de rødgrønne er miljøsynderne og at de selv er miljøpartiet for folk flest. AP og SV innbiller oss at gresset så absolutt ikke er (rød)grønnere på den andre siden av gjerdet, og etter å ha sett den blå prestasjonen idag er jeg ganske så enig. Venstre er flinke og vil spare miljøet i nord - især torsken - og satser sterkt på fornybar energi og høyhastighetstog, i tillegg til å ha en innmari god fildeling/personvernspolitikk. Senterpartiet er flinke og svarer på det de blir spurt om, og lar vær å rakke ned på noen. De er tross alt i midten. Igjen, SP ser ut til å være partiet for Kragerøfolket flest, som den bondebyen vi er. Togene til Venstre kan fort slite litt i bakkene våre.

AP engasjerte og traff demografien de strakk seg etter på en prikk - ord som "harry", "liksom" og diverse andre ungfolk-utrykk ble flittig brukt av dem. SV var ikke mye dårligere. Jeg likte representanten til Høyre; hun traff spikeren på hodet når det gjaldt å få frem sitt budskap. Rødt er jeg normalt innmari skeptisk til, men ideologien kommunisme er jo genial - især kombinert med anarki. På papiret. Ventre's representant virket påvirket av ett eller annet, men med en pirat t-skjorte var det greit. Tog, personvern og torsk var hans mål. FRP's representant, derimot, var et kapittel for seg selv. Ikke bare kom hun med helt feilaktige påstander og slet med å snakke for seg; Her var det å snakke om hva alle andre gjorde feil - ikke hva de selv gjør riktig. Hun endte opp med å bruke et innmari primitivt språk, måtte ty til banning, og direkte hetset AP mot slutten av debatten. Hennes siste uttalelse ente med buing og piping, som undertegnede startet.

FRP har sikkert noen gode tankeganger, ideer og ideologier, men dette var ikke rett person for å videreformidle det. Alle de andre kandidatene gjorde en helt greit jobb. Men hva annet kan en forvente fra en skoledebatt? 7 personer med forskjellige måter å tolke hvordan et samfunn skal styres, og med lettpåvirkelig ungdom som spiser opp alt som blir kastet på dem (ytterst få unntak; innbiller meg at jeg er en av dem) som publikum kan man fort bli usaklig. Det er som TV-debatter, bare med flere mennesker i salen.

Med en tørr ettersmak, Håkon Laland

Daglige plikter?

I disse skoletider er det lett å føle at denne opplæringens institusjon tar over hverdagen. Mandag til fredag, åtte til tre, er du en del av Regjeringen's plan for hvordan du selv skal klare deg når du er ferdig med skolegangen du har krav på. Med alderenog selvstendigheten kommer også muligheten for å tilrettelegge sin egen undervisning i form av valgfag.

Det er der jeg begynner å undre litt på den norske skolen, eller, mer hva en elev kan oppleve å bli utsatt for. I vår søkte jeg - og kom inn på andre klasse studiespesialiserende med to valgfag, fordi jeg ikke ønsket noen hull i timeplanen. De fagene var entrepenørskap og trykk&foto. Har første time i begge fagene; det ser veldig lovende ut med begge to. Entrepenørskap er alltid morsomt for dem med et kreativt sinn, og trykk&foto så ut til å gi meg den innledningen til Photoshop og teknikker for å ta bilder jeg alltid har ønsket meg.

Men, når ting er for gode til å være sant, så er det gjerne nettopp det. Det begynte å gå rykter om at vi var for mange i trykk&foto.. 28 elever i en klasse med plass til 21! Det er for dumt, så da bestemte skolen at noen måtte kastes ut av faget. Først ut var meg og en venninne, fordi vi begge hadde valgt to valgfag. Okey, tenker jeg, og undrer litt på hvorfor jeg ikke kan få den opplæringen jeg har krav på når jeg har fått skoleplassen. Utstyr? Intet problem - jeg har PC'er nok til å kunne jobbe med egen maskinvare. Det hjalp fryktelig lite. Kan også legge til at jeg er godt-over-middels kompetent når det gjelder PC, enten det er programvare eller maskinvare, og kan derfor være verdifull når det gjelder å jobbe med disse maskinene, enten for å gi læreren litt "pusterom" ved å hjelpe dem som sliter med noe, eller ved å kunne fortelle en ting eller to om hvordan en maskin fungerer.

Det i seg selv gjør at jeg føler jeg burde få ha det faget; især når jeg har fått plass der. Men det som virkelig tok kaka (i dette tilfellet ikke en løgn!) er hvordan de resterende elevene som fylte opp klasserommet måtte forlate det. Loddtrekning. Av 26 elever, hvor 5 måtte dra, var det loddtrekning som avgjorde det hele. Det er kort og greit for dumt på en videregående skole.

Hvorfor klager jeg, tenker du kanskje. Vel.. jeg begynner nå 11:40 på mandager som er herlig, slutter 13:15 på onsdag som er like godt, og har et fag mindre å tenke på angående prøver og lekser. Men, det som jeg skal si nå har jeg aldri sagt før, og kommer lite sannsynlig til å si det igjen, dette var et fag jeg virkelig fikk sansen for og vil bli utfordret i. I år. Når jeg har krav på det. Er det for mye forlangt? Alternativet mitt (siden jeg gikk praktisk matte) er begrenset til biologi såvidt jeg vet her i byen, og det har jeg absolutt nada interesse for. Så nå blir jeg enten med hull i timeplanen (som jeg ikke ønsker; jeg vil ha så mye som mulig ut av mine gratis-år) eller med et fag jeg ikke hadde vurdert om det sto imellom det, eller halal-slakting studier.

Så da blir jeg sittende som et spørsmålstegn og undrer over hvorfor vi har valgfag (som forøvrig er fryktelig begrenset her i Kragerø, uansett) når enkelte ikke får gå de klassene hvor de har fått studieplass. Kan i tillegg legge til at mine fremste ønsker var medie&kommunikasjon og elektro, men det innebar minnimum fire timer buss om dagen eller hybel. Lite attraktivt for en som var 15 og et halvt når han begynte i første klasse. Her fikk jeg muligheten til å jobbe med PC, som jeg virkelig liker, samt å lære en egenskap jeg føler jeg mangler innenfor emnet, men så river de det fra meg akkurat idet jeg får det jeg vil.


Høres sikkert ut som om hele verden knekker sammen over meg, men slik blir det bare en gang iblant. Er til tider satt litt på spissen over her - det endrer fortsatt ikke hva som har hendt. Den verste konsekvensen er det at jeg tilsammen går glipp av et valgfag (hadde planer om to valgfag i år og neste år). Vet ikke hvilke ytterligere konsekvenser det får for utdannelsen min senere, alt jeg vet er at det bygger kraftig opp under mitt ønske om å bli en advokat.

Med blod på tann, Håkon Laland

Gjentagende underholdningsverdi!

Dagen idag er som alle andre søndager. Du er trøtt når du står opp og vet ikke hva du skal ta deg til. Det er dagen etter den alltid like elskverdige lørdagen og dagen før alles hat-dag; mandag. Det er den rare dagen hvor en ikke kan ta seg til å lage store planer, og det er ikke så fryktelig mye å gjøre - her i småbyen Kragerø er alt unntatt overprisede bensinstasjoner stengte.

Da velger jeg å ty til det interaktive underholdningsmediet som vi kaller "spill". Spill i den forstand at de foregår på en spillkonsoll eller PC. Jeg snur meg mot TV-veggen, der min kjære Xbox 360 og Playstation 3 hviler, og ser på samlingen min med spill. Tilsammen til de to konsollene har jeg til rådighet (ikke inkludert dem som er kjøpt digitalt) 40 spill. Men ingen av dem appelerer til meg her og nå. Vel, nesten ingen av dem, vel og merke. Det er to titler som jeg alltid har lyst til å spille, uansett hva. Men jeg er redd for å spille dem til døde! For de som kjenner til disse titlene, så vet de hva jeg snakker om når jeg nevner dem. Bioshock og Fallout 3. Hvorfor? Vel, Bioshock fordi det er et utrolig gjennomført spill som oser av kvalitet tvers igjennom. Fallout 3 er et av de få spillene jeg har- og spiller til PC, men kvalitet fremfor kvantitet.

De to spillene, et ideologisk og tankevekkende FPS og et postapokalyptisk RPG, har rett og slett for mye innhold i seg. Jeg skal ikke gå i dybden angående hva de går ut på, det skal Google få finne ut av, men det er to 10/10 titler som har sanket heder og ære fra alle plasser, casa Laland inkludert. Så hvorfor spiller jeg ikke istedet for å whine om et ikke-problem? Det blir for mye av det gode.

Bioshock kan spilles på to måter. Enten ved å dedikere seg en hel kveld. Men det er bare mulig i ferier, når du ikke er online eller når du har en venn å spille med. Under andre omstendigheter går det ikke - opplevelsen er for sterk. Det blir for mye. Den andre er å spille det en halvtime-tre kvarter's tid før du legger det fra deg og tar en pause. I et så gjennomført spill som Bioshock lever du deg så inn at med mindre du tvinger deg selv til pauser blir du dratt rett inn i spillet. Jeg liker å spille med en film, serie eller noe musikk på i bakgrunnen. Det er ikke mulig med Bioshock - især ikke over lengre økter. Hver eneste linje med dialog; absolutt all musikk og eneste dagbok du snubler over tegner et enda større og etterhvert mer komplett bilde over verdenen du er dratt inn i. Og du klarer ikke å bli distrahert med noe annet i bakgrunnen.

Med Fallout 3 er problemet noe av det samme, bare i en mye større grad. Når Bioshock spilles på Xboxen er det ikke noe problem å ta på pause og å snu seg over til PC'en. Fallout 3 derimot, spilles på PC'en. Det er et stort spill, rekorden min er åtte timer uten nevneverdige avbrekk, og da bare fordi jeg måtte kjøre en gitar til min far på skuteren. Etter det ble det fire nye timer med Fallout 3. Et åpent rollespill i en postapokalyptisk verden med hundrevis av karakterer å bli kjent med, hundrevis av historier å spille igjennom og et makabert system som VATS (Google!) gjør det til et like ille, om ikke enda verre, spill som Bioshock å legge fra seg. Så jeg tør rett og slett ikke å spille noen av dem.

Sist jeg startet Fallout 3 på en søndag med regn, lyn og torden utenfor var klokken tre på ettermiddagen. Før jeg visste ordet av det ropte min mor to ting. "Håkon, nå legger jeg meg." og "Har du husket å pakke sekken for imorgen?". Klokken var halv elleve. Jeg lagret og skrudde av spillet. Det var flere titalls mailer å lese, flere MSN-vinduer blinket og rapportsenteret og "Mine Innlegg" på Innlegg.no var overfylt med uløste oppgaver. Irriterende? Ja. Verdt det? Uten tvil. Ville jeg gjort det igjen? Kjenner jeg meg selv rett starter jeg Fallout 3 om ikke mange minuttene, og da er det bare et spørsmål om tid. Startet forøvrig også på en ny gjennomspilling av Bioshock tidligere idag.

- Håkon Laland.

Forklaring og sånt

Dette med hvorfor jeg blogger, hvorfor det skal leses og hva i alle dager navnet på bloggen min betyr har jeg undret på det siste døgnet. Må kort og greit klarere litt. Jeg blogger som tidligere nevnt for å ha mitt eget krypinn på den ellers vide verdensveven hvor mine meninger og holdninger skal få utløp, forhåpentligvis uten for mye oppmerksomhet eller reaksjoner. Å skrike til en vegg er herlig; ingen kan motsi deg. Hvorfor skal bloggen min leses? Vel, den vil forhåpentligvis gi et lite innblikk i hvordan jeg opplever verden og tingene som skjer i den. Om det er noe noen ønsker å vite.. Vel, det får være opp til hver enkelt person, men jeg liker ikke å utelukke. Hvis du liker det jeg skriver; les. Hvis ikke? Ikke les. Så var det dette med navnet. Kosemodden er mitt selverklærte syn på meg selv. Hvor kommer det fra? Gamer.no's forum, Innlegg.no. Hvorfor? Fordi jeg er moderator der.

Det var dagens (og den hyppigste bloggoppdateringen min hittil.. 2 dager på rad!) små ord. Etterhvert som jeg får funnet en mer passende rytme å laste opp mine akk så fjerne tanker er planen å finne meg et spill, spille det til jeg har fått et godt inntrykk, og så dele det med dere. Med "dere" blir det dere, de to-tre personene som kanskje en gang vil lese dette. Dere er heldige; det er for dere jeg gjør dette.

Med det er jeg tom for ord. Aloha! - Håkon Laland

Dette med blogg

Kjenner jeg min krets rett, enten det er personer jeg kjenner eller skumle mennesker fra internettet, er det få-til-ingen som vil lese dette. Noen gang. Noe av det kan ha med det å gjøre at jeg er forferdelig til å oppdatere blogger. Har prøvd meg et par ganger tidligere, men med verktøy som Facebook, Twitter og nettforaer - hvorfor skal en blogge?

Siden jeg vet med stor sannsynlighet at få personer vil finne noe av interesse på denne siden skal jeg gjøre den så uhøytidelig som jeg overhodet kan. Ingen "alle er dumme unntatt meg", "anarki er tingen - politikk suger" eller "jeg beskytter meg selv mot kritikk ved å ta forhåndsregler i første blogginnlegg".

Ok, den siste var løgn. Men det må til. For dem som kjenner meg; fint for dere. Dere er priviligerte nok til å kunne hoppe over neste avsnitt. Dere andre, kommer til å få en veldig kort oppsummering på hvem denne selvgode, blærete og kritikkredde personen er.

Jeg heter Håkon og bor i kystbyen Kragerø, på sørsiden av Telemark. Jeg gå på Kragerø VGS i andre klasse, og trives med det. Interesser for spill, teknikk og diverse elektriske duppeditter har vært en stor del av min personlighet så lenge jeg kan huske, helt tilbake til Windows 3.11 og Jazz Jackrabbit. Idag er det motorsager, biljakter og store eksplosjoner med tonnevis av CGI som er tingen. Linjen jeg går på på videregående er studiespesialisering, tidligere kjent som allmen, og er hovedsaklig det samme som de tidligere årene på barne- og ungdomsskolen. Bare med flere krav. Kunne snakket om det i evigheter, men det er å spore av. På tide å få dette toget på skinnene. Jeg har en passiv holdning til det meste. Jeg liker ikke å uttale meg om ting med mindre jeg har noe grunnlag for det, og har i prinsippet ikke noe imot noen før jeg blir kjent med en person. Jeg er ikke glad i stereotyping eller forhåndsdømming, og prøver å bassere min oppførsel på det. Er født og oppvokst med sosialisme i tankene og er medlem av AUF. Jeg har skuterlappen, planlegger å bestå båtførerprøven og har drøyt 16 år med ondskap på samvittigheten. Har for vane å skrive setninger som går rundt grøten istedet for to-the-point. Passer også alltid på å formulere meg slik at skulle jeg mot formodning ta feil, så kan ingen påpeke det - fordi jeg tok en forhåndsregel. Er over snittet glad i spill av den interaktive og maskinvarebasserte typen og er den glade eier av flere spillkonsoller og en relativt gammel spill-PC. Bruker altfor mye penger på det, men har alltid litt å gå på. Jeg har et åpent sinn når det gjelder musikk, film, bøker og spill. Når det gjelder diskusjon, argumentasjon og det å småkrangle med noen ser jeg på med selv som en provoserende drittsekk som nekter å tape. Det tror jeg andre også gjør. Gjør jeg meg opp en mening om noe er det tilnærmet umulig å endre den. Beware. Jeg kan diskutere og fremheve positive sider ved ganske mange emner, og hvis det er noe jeg har mer enn litt innsikt i blir jeg fort innmari sta. Jeg bygger mine egne PC-er, enten det er snakk om laptoper eller stasjonære maskiner. Laptopene lager jeg ved å komponere en maskin uten like på nettsteder som tillater det. De stasjonære maskinene kjøper jeg del for del og setter sammen som Lego(c) med strøm. Jeg bor i en bakke med hus.

Det var kort og greit en brøkdel av meg. Men, du er heldig. Det er ikke meg denne bloggen kommer til å handle om. Som den anti-selvsentrerte personen jeg tror jeg er (tell antall ganger jeg har skrevet "meg", "jeg" etc. Utrolig?) tenkte jeg at jeg (to ganger til! Vannvittig!) heller skulle skrive om noe jeg har litt peil på. Tror jeg. Inntrykk av spill, mini-anmeldelser og alt annet som måtte falle inn i mitt sinn får utløp på denne bloggen. Hvis du av en eller annen grunn ønsker å få kontakt med meg, så er det Innlegg.no som anbefales. Der henger jeg støtt og stadig.

Med det var det første blogginnlegget ferdig. Ser tastaturet gløder rødt nå, så nå tør jeg ikke mer. Ha en riktig god dag videre og les gjerne igjennom de andre innleggene jeg etterhvert kommer til å skrive her. Jeg vil verken lage noen antydning, løfter eller garantier for når de kommer, eller om de kommer, men forhåpentligvis kan noen piske meg til å skrive litt nå og da.

Ciao for nå! - Håkon Laland